Hva gjør jenta som vil bli sykepleier, men ikke tåler å se blod? Eller revisoren som ikke vil jobbe som det? Hvis du spør vår egen Randi E. Thisland så kan hun svare på begge spørsmålene; hun blir en del av Hans Claussen AS – og setter preg på selskapet og vår historie de neste 50 årene!
Møt Randi – vår evigunge kollega!
Lang og tro tjeneste
– Jeg vurderer jo litt å trappe ned til tre dager i uken nå som jeg blir 73 år, men jeg er ikke helt sikker. Å jobbe er noe av det beste jeg vet, men det er ikke så lett å kombinere arbeidslivet med en sosial fritid lenger – vennene mine begynner jo å bli så gamle! Randi er litt oppgitt over at pensjonistvenninne møtes på dagtid, når hun tross alt er på kontoret.
Det var egentlig ikke Randi som skulle jobbe for Per Claussen som sekretær da hun kom inn dørene i 1974. Hun skulle egentlig bare være vikar for søsteren som skulle ha barn, men søsteren kom aldri tilbake -og Randi ble. – Jeg begynte litt forsiktig en gang i uken mens jeg tok revisorstudiet. Etter hvert ble det ganske klart for meg at jeg ikke skulle bli revisor, så da søsteren min sluttet tok jeg bare over.
Ved siden av jobben tok hun engelsk og tysk samt forberedende og ble med det en svært nyttig ressurs på kontoret. – Jeg har jo jobbet med nesten alle administrative oppgaver her. Nå består hverdagen av lagerstyring, ordreinnganger og noe fakturering, forteller Randi og legger til at hun bare har vært sykmeldt to ganger (1 gang pga sjefens hund som dro henne overende) i løpet av hele sitt arbeidsliv. – Jeg har det så godt her, og det tror jeg ikke jeg er alene om. Det er jo ingen som slutter her, eller er syke. Vi er jo som en slags familie.
Fra telex til PC
– Det er jo litt av en reise Randi har vært med på her hos oss! Daglig leder Jonas Claussen nevner skrivemaskin, telex og karbonpapir og en sekretær per selger. – Nå er det datamaskiner, mobiltelefon, epost og ingen sekretær. Randi startet som sekretær men har senere hatt viktige oppgaver innen økonomi, regnskap, lønn, kundeoppfølging, logistikk og mye mer. Hun har vært utrolig lojal og har bidratt med utallige fredagskaker, vafler og snop. Hun har holdt fortet i ferie, tatt kjøkkentjeneste og vært vaskevikar på kontoret ved behov. Også har hun vært så snill med våre barn (og hunder) – inkludert meg selv!
Jonas har kjent Randi hele livet. Han ble født inn i selskapet og fikk raskt en fast plass på kontoret til Randi når det var behov for noen ekstra hender i hverdagslogistikken. – Jeg rotet mye på plassen hennes på 70-tallet i Keysers gate i Oslo. På andre siden av gate var det bakeri, og det var mange berlinerboller og rosinboller som ble fortært på skrivebordet hennes mens jeg tegnet og «stemplet» i vilden sky!
Å gå derfra til å få et langt mer formelt forhold har ikke bydd på store utfordringer for noen av dem. – Jeg begynte ikke på ordentlig i firmaet før år 2000, og tok over driften to år senere. Jeg opplever at det har gått veldig fint og at vi har et godt medarbeiderskap, men det er jo selvsagt ikke helt vanlig å ha kjent de man jobber med så lenge!
Et selskap for de ansatte
Familien Claussen har alltid ligget litt foran arbeidslivet ellers. – I tillegg til at de er veldig tydelige på at det skal være et klart skille mellom jobb og fritid, var de i gang med pensjonsordninger og forsikringer for alle ansatte allerede på 1930-tallet, og det er ganske unikt rett og slett. For meg viser det at de alltid har tatt oss som jobber her på alvor. Det er rett og slett et betydelig fokus på trivsel og stabilitet på jobben.
Før Jonas gikk fra stemplingsjobben inne hos Randi til sjefsstolen, var det faren, Per, som ledet selskapet i over 40 år. – Vi ble jo veldig godt kjent, Per og jeg. Det var aldri et vondt ord mellom oss, aldri en eneste konflikt. Vi la alltid fra oss trøbbel og kaos hjemme før vi dro på jobb. Per sa alltid «Vi må bare være enige om en ting, og det er at vi må lyve likt!». Og sånn kom vi oss gjennom de aller fleste situasjoner.
Nå tenker Randi at dagene kanskje skal bli litt roligere. Eller – litt mindre jobb! – Jeg lurer litt på om jeg skal ta kunsthistorie på universitetet, for det har jeg alltid hatt så lyst til!
Og det er jo ikke for sent. For denne snart 73 år gamle kvinnen er ikke som alle andre på samme alder. Så får vi se dag, om hun klarer å trappe ned til tre dager i uken. Det er fortsatt noen som ikke er helt overbevist om at det kommer til å gå…
